Søskenkjærlighet

I vår barndom anså min eldre søster det som sin livsoppgave å ta fra meg lørdagsgodtet, leker og enhver antydning til det som kunne minne om selvtillit. "Du er dum, stygg og tjukk" slynget hun mot meg som øksehugg, mens ansiktet formet en grimase på høyde med noe Lucifer selv ville vært stolt av å prestere.

Vi hadde vel det som kan defineres som et spesielt godt forhold, min søster og jeg; hun var god på å påføre meg lidelser, og jeg var spesielt flink til å sladre om det til vår mor.

Da min søster rundet 3 år var hun fortsatt enebarn og eneste barnebarn for to sett godt voksne besteforeldre. Så langt i livet hadde hun ikke behøvd å ta hensyn til andre enn seg selv. Fikk hun ikke viljen i alt og ett, så kjempet hun seg til den. Hun ble opplært til å tro at hun var verdens (om ikke universets) navle; den som alt kretset rundt. Empati og sympati var fremmedord, men desto oftere ble ordene jeg, meg, min og mitt tatt i bruk. Hun visste at hun var enestående, unik og mål for hele familiens nesegruse beundring.

Så kom Valentindagen i 1971.

På selveste morsdagen, en uke før termin, ødela jeg både kaffedrikking og kakespising for mine nærmeste da jeg - sett med min søsters øyne - dukket opp som slangen i paradis. Jeg var tynn, blek og gråtende - eller som min mor så treffende definerte det: "Det fantes ikke kjøtt på kroppen din. Du så ut som en fugleunge, jenta mi. Bare skinn og bein". At hun i ettertid har innrømmet at hun ikke utviklet morsfølelser for meg mine første leveuker, ga ikke akkurat selvfølelsen min et puff i riktig retning. Jeg har innsett at kolikkhylene mine kan ha vært en medvirkende årsak til at hun ikke klarte å forholde seg til meg på en kjærlig måte, men dette er intet annet enn en fattig trøst.

I forkant av den store dagen, da min mor høygravid og antagelig full av ødem satt i sofaen med et blad, kom min søster bort til henne med en alvorlig mine. "Hva har'u DER a?" spurte hun mens hun pekte på den store magen med en lubben finger. "En baby", svarte mamma tålmodig. "Åssen har'u fått den inn?" spurte den lille med store øyne, "Har'u svelga'n???" Lattermild forklarte den vordende tobarnsmor at det ikke var slik babyer ble til, men at foreldre lager slike sammen fordi de er glade i hverandre. Da kom det avslutningsvis fra den nysgjerrige: "Åssen får du'n ut igjen? Skal du kaste'n opp?"

Et par dager senere ble vi prensentert for hverandre, da jeg entret hjemmet i min mors armer. Jeg gjorde meg nok mer bemerket enn noen satte pris på, da kolikksmerter førte til hyl og vræl fra min side - og tenners gnissel fra omgivelsene - døgnet rundt. Jeg har blitt fortalt at søs kom bort til min mor en dag jeg holdt på som verst og konstaterte: "Ungen din griner!!!". I hennes øyne var jeg ikke en likestilt søster, men min mors bråkete avkom. Og verre skulle det bli.

Ingen fikk lov til å erte meg, så sant hun var i nærheten. Det var HENNES oppgave, og den tok hun svært alvorlig. Daglig fikk jeg høre hvor dum jeg var, at jeg irriterte vannet av henne (hvilket sikkert stemmer, da erting var mitt eneste virkelig effektive våpen mot den fysiske overmakten), at jeg ikke kunne noen verdens ting, var blubbete (her henviste hun til hvalpeflesket alle sunne barn har rundt magen til de kommer i puberteten - for strengt tatt var jeg hverken for tynn eller tykk) at både hun og hennes venner ønsket meg dit pepper'n gror framfor å måtte ha meg med på slep, hvilket skjedde når mamma tvang henne til å se etter meg. Jeg tvilte aldri på at jeg ble oppfattet som det man på godt norsk kaller en pain in the ass.

Noen ganger var hun snill mot meg.
Det kunne skje at hun snudde på flisa - gjerne rett før leggetid lørdag kveld dersom godteposen hennes var tømt og jeg fortsatt hadde noen e-stoff bomber igjen på bunnen av min. Da plasserte hun seg foran meg med bedende øyne og la an en sørgelig mine, mens hun med myk stemme spurte: "Skal du ha alt det heelt for deg selv? Jeg har INGENTING igjen. Du er HELDIG, du..." Så delte jeg, da. Det lille som var igjen - eller ga henne alt. Det kom an på hvor trist hun så ut. Hvis det mot formodning var min pose som ble tømt først, kunne jeg være helt sikker på at resten av kvelden besto i at hun spiste resten av sitt godteri i slow-motion. Hvert lille drops, gummigodt eller sjokolade ble nøye studert, tatt opp flere ganger av posen slik at hun var helt sikker på at jeg fikk med meg lyden av raslende godtepapir, smattet på høylydt og akkompagnert av "mmm"- og "nam"-lyder mens hun gløttet bort mot meg for å forsikre seg om at jeg fikk med meg seansen.

En solfylt sommerdag da jeg var 5 år stilte hun uoppfordret opp som sykkelinstruktør. Jeg hadde jobbet iherdig med å lære meg kunsten hele dagen, uten å lykkes. Smørblid ba hun meg sette meg på setet og løfte bena, så skulle hun dytte meg og løpe etter mens hun holdt i bagasjebrettet slik at jeg ikke kom til å miste balansen. Av erfaring visste jeg at det kunne ligge annet bak enn et genuint ønske om å hjelpe til, så jeg var mer enn skeptisk. Da hun for "ørtende" gang hadde forsikret meg om at dette kom til å gå bra og at hun ikke under noen omstendighet ville slippe sykkelen, roet jeg meg ned, plasserte føttene på pedalene og tråkket i vei...
Det gikk så det suste. Bortover plassen utenfor inngangsdøren til blokka vi bodde i, deretter ned en liten helling som førte til den felles parkeringsplassen. Til venstre for meg lå det en gressplen, et stort kvadratisk tørkestativ og deretter en blokk til. Bakenfor det hele var det et skogholt som befant seg noen meter lavere enn resten av terrenget. Plutselig innså jeg at sykkelen vinglet mer enn den burde, selv om den ble holdt i av en løpende 8-åring, og snudde meg rundt. I brøkdelen av et sekund oppfattet jeg at søsteren min leende sto igjen midt i den lille bakken, at sykkelen nå hadde formidabel fart, ristet som bare tusan og at min ustøhet og mangel på erfaring bak styret førte til at både jeg og den nå hadde dreid av til venstre, befant oss midt under tørkestativet på full fart i retning skråningen som førte ned mot skogholtet.

Jeg husker ikke turen ned i krattet, eller hvor vondt det må ha gjort. Det jeg erindrer er synet av min søsters hode som stakk ut over kanten mens hun forsøkte å undertrykke latteren. Selv lå jeg omgitt av kratt og skitt mens jeg fortsatt holdt krampeaktig fast i sykkelstyret og gråtende hulket: "Du slapp, du!" Dette har hun selvsagt aldri glemt, og historien har blitt gjenfortalt til hennes store forlystelse til det kjedsommelige.

Jeg tror min oppfattelsesevne av "snill" i denne sammenhengen best kan sammenlignes med Stockholmsyndromet.

Selvstendig ble jeg først da hun som 16-åring dro til Statene et år som utvekslingsstudent. Inntil da hadde jeg ikke fått lov til å utvikle meg til å bli et selvstendig individ. Påfølgende dialog er et godt eksempel på hvordan det kunne foregå, dersom hun og jeg gikk tur og støtte på en fremmen som vi kom i snakk med (hvilket gikk an tidlig på 70-tallet UTEN å bli antastet, kidnappet eller drept):
Fremmed: "Hei. Hva heter du, da?"
Søs: "Monitgul"
Fremmed: "Og du, da? Hva heter du?" (henvendt til meg)
Søs: "Hun heter Sheebabe"
Spør du meg, er det et mirakel at jeg i det hele tatt lærte meg hvordan navnet mitt uttales før skolestart det året jeg fylte 7.

Vi sloss aldri. HUN banket MEG. Jeg har alltid hatt spedere kroppsbygning og mindre muskelmasse, derfor var jeg fysisk underlegen. Dette gjaldt fram til jeg rundet et kvart århundre. Interne stridigheter kulminerte en dag med at hun plantet neven midt mellom øynene mine. Istedenfor å løpe gråtende avgårde og sladre til mor, slik jeg gjorde i barndommen, eksploderte jeg, og det hele endte med slosskamp på tørre nevene. Å si at noen vant, ville være feil. Jeg nøyer meg med å kalle det tiebreak, hvor ømme kroppsdeler og oppsamling av hårtufser i ettertid vitner om en heftig seanse.
Sett bort fra det pinlige i å innrømme at man sloss som drittunger i en alder av 25, så kom det faktisk noe godt ut av det for min del; aldri siden har hun truet med å legge hånd på meg, og hadde hun gjort det så er jeg ikke lenger redd for å ta igjen. Skrekk-respekt-veldet er over, kan man si - og maktskåla veiet ikke lenger tyngst i hennes favør.

I fjor påske fikk vi det plutselig for oss at vi skulle feriere sammen. Det vil si; hun ba meg med på en 5-dagers fjelltur med overnatting hos ei fastboende venninne. Jeg er til dags dato overbevist om at invitasjonen ikke hadde kommet dersom hun var innehaver av egen bil som meg, men det var greit. Vi snakket tross alt om gratis overnatting og selskap på turen.

Den 4. ferierende var hennes ungdomsvenninne, som antagelig gruet for å måtte overvære våre heftige diskusjoner og krangler uten mulighet til å unnslippe det hele. Slik gikk det ikke.

Turen ble en udelt suksess, vi koste oss som små unger i slalombakken, drakk vin og hadde diskusjoner som siviliserte voksne på kvelden og spiste oss mette på mat laget i hyggelig fellesskap som venninner..! Uenighetene vedrørende diverse temaer var selvsagt tilstedeværende, men framfor å heve stemmen og "gå i synet" på hverandre, kunne vi plutselig bli enige om at vi var uenige.

Etter fem meget hyggelige dager tror jeg vi begge var i sjokk. Hva skjedde? Hvor ble irritasjonen, spydighetene, mistenksomheten og kranglingen av? Var det SLIK det altså kunne være; å ha en søster man også var venninne med..? Så skulle det altså gå 30 år etter en humpete tur med rennafart ned i bushen på en gammel, rusten barnesykkel før jeg innså at jeg er glad i søsteren min - og kunne glede meg over å tilbringe tid sammen - uten å måtte se meg over skulderen for å finne ut hva som venter rundt neste sving.