Lakenskrekk

Selv om klokken nederst til høyre i 19-tommeren ubønnhørlig forteller meg at torsdagen er mer enn fire og en halv time gammel, penser ikke tankene innom muligheten til å gi kroppen avslapning - eller som folk flest ville ordlagt seg; få sårt tiltrengt søvn.

Etter en lang dag hvor jeg har vært utøvende mor (til mine barns store glede, sorg, forskrekkelse og forundring) fått unna kjipe, men nødvendige plikter - hvilket i mine øyne er benevnelsen på alle gjøremål som inkluderer såpe og vann, rydding, bretting eller stryking - og attpåtil arbeidet utenfor heimen, burde jeg være trøtt.

Men her sitter jeg altså; så langt unna drømmeland det er mulig å komme selv om jeg strengt tatt burde ha entret king size'n for et kvart dusin timer siden.

Hvorfor?

Hvorfor er det slik at jeg kvikner til i det viseren bikker over fra midnatt og inn i det som sekundet tidligere definerte som morgendagen? Hvorfor ramler jeg ikke sammen av søvnmangel - når jeg har gjennomgått et maraton av lignende netter?

Er det en tilstand? Et talent? En kronisk søvnvegring - med det medisinske navnet vili kes o ve? Er mitt legeme - for ikke å snakke om hodet - satt sammen på en slik finurlig måte at den takler voldsomt underskudd av slik art - og fortsatt er i stand til å fungere optimalt?

Eller... er løsningen så enkel at det er så lite aktivitet på gang under topplokket at jeg ikke har behov for de obligatoriske 6-8 timer "shut down" per døgn for å kunne restarte uten problemer neste dag?

Dette reiser et nytt spørsmål, som faktisk gir alvorlig grunn til bekymring:

Det er en kjennsgjerning at folk flest scorer mellom 90-110 poeng på en IQ-test. Disse menneskene har behov for å hvile øyet 6-8 timer i døgnet (skjønnhetssøvn, du vet; for å glatte ut bekymringsrynkene som oppstår når hjernen fungerer optimalt).

Altså: Et snitt på 7 timers søvn per natt = IQ på rundt 100 poeng.

Her begynner jeg å slite litt...

Jeg skal ikke skryte på meg at matematikk er min sterkeste side (nøvendigvis, må jeg nesten si, med konklusjonen i tankene), men ved å se overstående resultat i sammenheng med MINE vaner under dynen, har jeg kommet fram til at 3,5 time med lukkede øyne per døgn er minimumsbehovet for å kunne fungere. Både hjemme og på jobb.

Jeg lar det være opp til den enkelte (normalsovende, sådan) å regne seg fram til resultatet... og tanken på hvordan hjemmet mitt ser ut, og arbeidet utenfor utføres.

Dette er nedslående nyheter for ei som ble hoppende glad da hun scoret 135 poeng sist hun gjennomførte en IQ-test (at den ble foretatt via et mindre seriøst nettsted burde være irrelevant) - og inntil denne blogg ble påbegynt faktisk trodde hun var forholdsvis oppegående, smart og en ørliten tanke glup.

Trøsten får være at det i det minste gjør meg kvalifisert til å åpne og lukke en dør. I så måte er jeg tydeligvis ikke dummere enn at jeg skjønner at det smarteste jeg kan gjøre nå, er å åpne soveromsdøren, brette dobbeldyna til side, krype under den og få meg litt søvn!

Og slik går nettene...