Macrobilder

Her er noen eksempler på hva jeg har kommet over i egen hage. Har man øynene med seg er det utrolig hva som dukker opp... Makrofotografering har blitt en artig og inspirerende hobby.

Hva passer vel bedre i disse Valentintider enn dette bildet, hvor kjærlighetsakten til to langbente riser fører til at føttene danner et hjerte..!

...eller synet av to bier som deler godene fra samme blomst?

Løvetann fra hagen i sommer. Jeg skulle klippe plenen, men endte opp på alle fire med digitalkameraet istedenfor. Ikke så rart, kanskje - med slike motiv på alle hold? Se på fargen og detaljene - så flott!

Her er en liten kar som spaserte inn på kontoret mitt en sen kveld.
Han kom dørveien, men endte sitt liv i et kjøkkenglass.




Alle bildene er tatt av Sheebabe og kan ikke kopieres eller publiseres uten tillatelse.

20 år down under

13. februar 1991: Jeg befant meg sammen med mine to beste venninner på vei fra en campingplass langs Pacific highway - en av Australias hovedveier som følger østkysten fra Sydney i New South Wales til Queensland - nærmere bestemt byen Brisbane.

Det er godt mulig at det er i Brisbane den faktisk starter, men for oss var dèt uvesentlig, der vi putret nordover i nyervervet bil. Å kalle den en bil er nærmest en fornærmelse mot bilbransjen. Den så vel å merke ut som en, den blå stasjonsvogna av merket Ford, men sett bort fra at den var i stand til å svinge både til høyre og venstre, rygge og bremse, var det ikke mye annet som minnet om noe på 4 hjul man frivillig burde la seg transportere i - dersom man ønsker å overleve turen.

Dagen før var vi lykkelig uvitende om hva som ventet, der vi dundret avgårde i full fart i nedoverbakkene - og sneglet oss oppover dersom det var mer enn 1 % stigning, mens alle tre sang av full hals. Å kjøre over 500 mil i en stereoløs, bråkete kasse gjør noe med deg. Etter at top-twenty sangene vi pleide å høre på Sydneys lokale radiostasjon - "2day FM" - var sunget diverse ganger (stort sett etter na-na-na-metoden, foruten ett og annet refreng), var reportoaret nå utvidet og inneholdt alt fra kanonversjonen av "Jeg gikk en tur i skogen", "Alle fugler" tostemt, "Bæ, bæ, lille lam" og "Sussebass". Vi kunne ikke ha prestert bedre om vi så var hinsides fulle i en Japansk karaokebar.

Natten var blitt tilbrakt i en innretning som gikk under benevnelsen "on site tent". Dette er en lavvo-formet sak bestående av blå presenning som ligger løst utover en opphøyd hvit plastplatting full av jordslag. Beskyttelse mot det lokale (og ikke nødvendigvis ufarlige) dyrelivet fikk vi når teltduken lå inntil underlaget, hvilket kun skjedde når det var vindstille. Det blåste den natten.

Grunnen til vårt ufrivillige opphold i nevnte fasilitet, var at den delen av Pacific Highway vi var nødt til å passere for å komme videre, lå under vann grunnet flom. Målet for turen var Airlie Beach, men vi fikk underveis med oss inntrykk fra steder som Mackay, Surfers Paradise, Hervey Bay, Great Barrier Reefs og ikke minst Fraser Island. Det er derimot andre historier.
Nå satt vi altså og pakket ned sakene våre etter en i hovedsak søvnløs natt. I tomanns-teltet ved siden av oss befant det seg et australsk par. De hadde nettopp småkranglet, da den feminine av dem irriterte seg over hans engasjement i vårt nattlige, høyst ufrivillige, jakteventyr etter padder i enhver krok, og kakkerlakker som ramlet ned fra taket og på hodene våre mens vi tappert forsøkte å sove. Han hadde humret mang en gang over våre hylhøye hvin, mens alt samboeren hans ønsket var å få seg litt søvn. Hun surnet stadig mer utover natten, og hadde nå tydeligvis fått nok av både han, oss og fallende kryp.
Midt på natten, i et tappert forsøk på å oppnå fred for alt som ramlet ned fra "oven", hadde vi dratt teltets to køyesenger (!) inn mot midten, og la oss alle i den nederste køya, som da fungerte som dobbeltseng for tre. Jeg karet til meg midterste plass, mektig fornøyd over å på den måten ha sikret meg på alle kanter mot uønskede gjester i bingen.

Da vi forlot campingplassen, uten egentlig å vite hvor vi skulle gjøre av oss neste natt, grunnet en stadig tilstedeværende masse vann som satt et effektivt midlertidig punktum for eventyrets fortsettelse "up north", reiste vi til en pub vi hadde stoppet ved dagen før. Den befant seg bare noen hundre meter unna "point of return", og reklamerte med "room to let" på et slitent treskilt som hang og dinglet dovent i vinden til venstre for inngangspartiet. 24-timer tidligere befant vi oss i samme pub og forhørte oss om nevnte rom, bare for å få beskjed om at det (ja, her snakker vi entall) selvsagt var opptatt - grunnet flommen - av andre "back packers". Den beskjeden var også årsaken til at vi i det hele tatt hadde havnet i helvetes forgård - eller stedets campingplass - som de fastboende så optimistisk valgte å kalle det. Nå bestemte vi oss for å spørre innehaverne om de kunne tipse oss om andre overnattingsmuligheter i nærheten, vel å merke uten å måtte risikere fallende krapyl fra taket, padder på fellestoalettet og pytonslanger i innkjørselen.

Vi svingte inn foran puben: et ènetasjes hvitt trehus, med overbygget terrasse rundt det hele. Dette ga litt velkommen skygge til lokale bønder og tilfeldig passerende som nå satt på rekke og rad og nøt kald boksdrikke. Alle hadde boksen sin pakket omstendig inn i isoporkjølere for ikke å tape kampen mot varmen som konstant truet med å gjøre den lunken raskere enn nødvendig.
Jeg tror vi må ha gitt et slitent og fortapt inntrykk alle tre, for da vi entret pub'en for andre gang iløpet av et døgn, ble vi møtt med en flom av sympati og et enestående tilbud om å ta i bruk eiernes campingvogn over natta. Den befant seg i bakgården. Til vår overraskelse ville de ikke høre snakk om betaling. Dette var en gest vi overveldet takket ja til. Forklaringen på gjestfriheten fikk vi over en øl senere på kvelden: da deres egen datter hadde vært i England året før opplevde hun stor gjestfrihet fra omgivelsene. Dette ble hennes foreldre så imponert over å høre at de bestemte seg for at de ved å hjelpe oss betalte tilbake noe av det de betraktet som universell gjeld. At vi - en gjeng totalt fremmede norske jenter på tur i det store utland - skulle få nyte godt av dette, var mer enn vi hadde kunnet drømme om.

Klær og toalettsaker ble båret fra bilen og inn i campingvognen - en sliten sak av gud-vet-hvilen-årgang, men ikke før vertinnen hadde skiftet sengetøy, tørket støv og luftet. Snakk om..! Målløse lot vi oss bli "pampered", og nøt følesen av en voksen kvinnes omsorg. Utover kvelden var planen å få i oss en bit mat før vi pyntet oss og okkuperte baren for å leske tørre, øltørste struper for deretter å "gjøre byen" - hvis det fantes en i nærheten, vel å merke. Akkurat dèt så ikke lyst ut.

Jeg kviet meg litt til neste dag. Det var min 20. fødselsdag, hvilket ville blitt feiret med brask og bram dersom jeg befant meg i gamlelandet. I Australia er ikke 20-års dager noen begivenhet verdt å skrive hjem om. Du må runde 21 for å være kilde til markering og stor ståhei. Jeg ga nok uttrykk for at dette plaget meg overfor mine venninner, men sutringa ble raskt glemt der vi sto rundt biljardbordet og brynet oss på lokale "hunks" (les: svette og hårete feite farmere i møkkete singlet og shorts) mens "King of the road" spilte på lag med oss fra video-jukeboxen som hang oppunder taket i det ene hjørnet av lokalet.
Utover kvelden dro vi til nærmeste tettsted, etter direksjoner fra lokalbefolkningen, og fant mot alle odds et sted hvor de spilte dansemusikk og serverte alkohol, samt hadde klientell på tilnærmet samme alder som oss selv. Det minte mest om et grendehus eller vel-lokale slik de man gjerne finner i grisgrente strøk, men da alternativene var ikke-eksisterende, tok vi til takke med det tilfeldighetene hadde å by oss og lot oss rive med av musikken - stadig mer ivrigere etterhvert som den ene alkoholenheten etter den andre ble konsumert.
Det ble ikke sent før vi tok kvelden og hanglet tilbake til campingvognen hvor vi alle stupte i seng, da vi fortsatt var i søvnunderskudd etter nattens eskapader i "on site tent'et". Jeg kan med hånden på hjertet påstå at den natten er den beste jeg noensinne har tilbrakt i en campingvogn.

Dagen derpå våknet vi sent. Uthvilt og fornøyd kunne jeg merke at mine venninner også så lysere på livet nå da vi hadde sovet ut og hadde fått forsikringer om at vi gjerne kunne bruke vognen den påfølgende natten også. Jeg la undrende merke til at de sendte hverandre megetsigende blikk, men regnet med at de hadde noe i gjære med tanke på hvilken dag det var, så jeg dvelet ikke mer ved det. Dagens første måltid ble konsumert i puben. Engelsk frokost bestående av egg, bacon og FETT. Det gled ned i varmen...

På dagtid lekte vi turister. Besøkte The Olsen Caverns (senere omøpt til Capricorn caves), som består av en serie flotte underjordiske huler oppdaget av nordmannen John Olsen, med flaggermus som eneste fastboende. Vi hev oss på en guidet tur hvor vi vandret på et underlag bestående av de bevingedes etterlatenskaper i trolsk stemning. En høyst interessant og annerledes opplevelse.
Ettermiddagen planla vi å tilbringe i puben, med mer biljardspilling, og kanskje et og annet slag dart. Etter en høyst nødvendig oppfreshing av fasaden etter en lang og svett dag i heten, entret vi baren i godt humør, og stilte oss opp ved disken for å få servering. Plutselig gikk lyset..! Før vi fikk summet oss, eller oppfattet hva som skjedde, åpnet noen en dør bakers i lokalet. I bekmørke - omringet av øredøvende stillhet - ble stedets eier synlig i skinnet av 20 små stearinlys som pyntet opp en flott bløtkake hun bar i armene. Som på signal stemte de tilstedeværende i "Happy birthday to you" - i diverse toneleier - mens kaken ble plassert foran meg på bardisken. Å si at jeg fikk hakeslepp dekker ikke det himmelfalne uttrykket jeg må ha hatt i ansiktet. Klemming og latter... forundring og en gledeståre nedover kinnet mitt... snakk om å bli tatt på senga!

Slik har det seg altså at jeg på 20-års dagen min sto på den andre siden av kloden og mottok hyllest fra vilt fremmede mennesker og mine to aller beste venninner. Det som topper opplevelsen må være at det hele ikke var iscenesatt av mine to allierte, men at de senere fortalte om en prat de hadde uten meg tilstede i baren dagen før. De diskuterte at jeg virket smådeppa over å befinne meg i ingenmannsland på en slik dag, og at de ville forsøke å muntre meg opp. Pubvertinna overhørte samtalen og dro tidlig neste morgen til nærmeste tettsted, bestilte kaken, kjørte den tilbake uten at noen av oss la merke til det, og allierte seg med venninnene mine og senere også stamgjestene...

Kvelden ble minnerik. Avslutningsvis tok vi et slag dart etter invitasjon fra "kara gutta boys" (de med svette singleter...), selv om vi knapt visste bak og fram på en dartpil; vi måtte vi jo ta utfordringen! Vi kunne ikke fri oss fra å stusse litt ettehvert som spillet nærmet seg slutten over at nivået virket særdeles høyt. Forklaringen fikk vi avslutningsvis da de ga oss hakeslipp ved å innrømme at våre motspillere var kretsmestere i spillet!

Det hører med til historien at vi plantet godt med tips i campingvogna, som takk for flotte minner og god hjelp. Det ble lagt litt bortgjemt i en skuff slik at vertskapet først ville finne det når vi var reist.

Gjorde de det ikke, så ligger det en neve dollar der ennå...

Søskenkjærlighet

I vår barndom anså min eldre søster det som sin livsoppgave å ta fra meg lørdagsgodtet, leker og enhver antydning til det som kunne minne om selvtillit. "Du er dum, stygg og tjukk" slynget hun mot meg som øksehugg, mens ansiktet formet en grimase på høyde med noe Lucifer selv ville vært stolt av å prestere.

Vi hadde vel det som kan defineres som et spesielt godt forhold, min søster og jeg; hun var god på å påføre meg lidelser, og jeg var spesielt flink til å sladre om det til vår mor.

Da min søster rundet 3 år var hun fortsatt enebarn og eneste barnebarn for to sett godt voksne besteforeldre. Så langt i livet hadde hun ikke behøvd å ta hensyn til andre enn seg selv. Fikk hun ikke viljen i alt og ett, så kjempet hun seg til den. Hun ble opplært til å tro at hun var verdens (om ikke universets) navle; den som alt kretset rundt. Empati og sympati var fremmedord, men desto oftere ble ordene jeg, meg, min og mitt tatt i bruk. Hun visste at hun var enestående, unik og mål for hele familiens nesegruse beundring.

Så kom Valentindagen i 1971.

På selveste morsdagen, en uke før termin, ødela jeg både kaffedrikking og kakespising for mine nærmeste da jeg - sett med min søsters øyne - dukket opp som slangen i paradis. Jeg var tynn, blek og gråtende - eller som min mor så treffende definerte det: "Det fantes ikke kjøtt på kroppen din. Du så ut som en fugleunge, jenta mi. Bare skinn og bein". At hun i ettertid har innrømmet at hun ikke utviklet morsfølelser for meg mine første leveuker, ga ikke akkurat selvfølelsen min et puff i riktig retning. Jeg har innsett at kolikkhylene mine kan ha vært en medvirkende årsak til at hun ikke klarte å forholde seg til meg på en kjærlig måte, men dette er intet annet enn en fattig trøst.

I forkant av den store dagen, da min mor høygravid og antagelig full av ødem satt i sofaen med et blad, kom min søster bort til henne med en alvorlig mine. "Hva har'u DER a?" spurte hun mens hun pekte på den store magen med en lubben finger. "En baby", svarte mamma tålmodig. "Åssen har'u fått den inn?" spurte den lille med store øyne, "Har'u svelga'n???" Lattermild forklarte den vordende tobarnsmor at det ikke var slik babyer ble til, men at foreldre lager slike sammen fordi de er glade i hverandre. Da kom det avslutningsvis fra den nysgjerrige: "Åssen får du'n ut igjen? Skal du kaste'n opp?"

Et par dager senere ble vi prensentert for hverandre, da jeg entret hjemmet i min mors armer. Jeg gjorde meg nok mer bemerket enn noen satte pris på, da kolikksmerter førte til hyl og vræl fra min side - og tenners gnissel fra omgivelsene - døgnet rundt. Jeg har blitt fortalt at søs kom bort til min mor en dag jeg holdt på som verst og konstaterte: "Ungen din griner!!!". I hennes øyne var jeg ikke en likestilt søster, men min mors bråkete avkom. Og verre skulle det bli.

Ingen fikk lov til å erte meg, så sant hun var i nærheten. Det var HENNES oppgave, og den tok hun svært alvorlig. Daglig fikk jeg høre hvor dum jeg var, at jeg irriterte vannet av henne (hvilket sikkert stemmer, da erting var mitt eneste virkelig effektive våpen mot den fysiske overmakten), at jeg ikke kunne noen verdens ting, var blubbete (her henviste hun til hvalpeflesket alle sunne barn har rundt magen til de kommer i puberteten - for strengt tatt var jeg hverken for tynn eller tykk) at både hun og hennes venner ønsket meg dit pepper'n gror framfor å måtte ha meg med på slep, hvilket skjedde når mamma tvang henne til å se etter meg. Jeg tvilte aldri på at jeg ble oppfattet som det man på godt norsk kaller en pain in the ass.

Noen ganger var hun snill mot meg.
Det kunne skje at hun snudde på flisa - gjerne rett før leggetid lørdag kveld dersom godteposen hennes var tømt og jeg fortsatt hadde noen e-stoff bomber igjen på bunnen av min. Da plasserte hun seg foran meg med bedende øyne og la an en sørgelig mine, mens hun med myk stemme spurte: "Skal du ha alt det heelt for deg selv? Jeg har INGENTING igjen. Du er HELDIG, du..." Så delte jeg, da. Det lille som var igjen - eller ga henne alt. Det kom an på hvor trist hun så ut. Hvis det mot formodning var min pose som ble tømt først, kunne jeg være helt sikker på at resten av kvelden besto i at hun spiste resten av sitt godteri i slow-motion. Hvert lille drops, gummigodt eller sjokolade ble nøye studert, tatt opp flere ganger av posen slik at hun var helt sikker på at jeg fikk med meg lyden av raslende godtepapir, smattet på høylydt og akkompagnert av "mmm"- og "nam"-lyder mens hun gløttet bort mot meg for å forsikre seg om at jeg fikk med meg seansen.

En solfylt sommerdag da jeg var 5 år stilte hun uoppfordret opp som sykkelinstruktør. Jeg hadde jobbet iherdig med å lære meg kunsten hele dagen, uten å lykkes. Smørblid ba hun meg sette meg på setet og løfte bena, så skulle hun dytte meg og løpe etter mens hun holdt i bagasjebrettet slik at jeg ikke kom til å miste balansen. Av erfaring visste jeg at det kunne ligge annet bak enn et genuint ønske om å hjelpe til, så jeg var mer enn skeptisk. Da hun for "ørtende" gang hadde forsikret meg om at dette kom til å gå bra og at hun ikke under noen omstendighet ville slippe sykkelen, roet jeg meg ned, plasserte føttene på pedalene og tråkket i vei...
Det gikk så det suste. Bortover plassen utenfor inngangsdøren til blokka vi bodde i, deretter ned en liten helling som førte til den felles parkeringsplassen. Til venstre for meg lå det en gressplen, et stort kvadratisk tørkestativ og deretter en blokk til. Bakenfor det hele var det et skogholt som befant seg noen meter lavere enn resten av terrenget. Plutselig innså jeg at sykkelen vinglet mer enn den burde, selv om den ble holdt i av en løpende 8-åring, og snudde meg rundt. I brøkdelen av et sekund oppfattet jeg at søsteren min leende sto igjen midt i den lille bakken, at sykkelen nå hadde formidabel fart, ristet som bare tusan og at min ustøhet og mangel på erfaring bak styret førte til at både jeg og den nå hadde dreid av til venstre, befant oss midt under tørkestativet på full fart i retning skråningen som førte ned mot skogholtet.

Jeg husker ikke turen ned i krattet, eller hvor vondt det må ha gjort. Det jeg erindrer er synet av min søsters hode som stakk ut over kanten mens hun forsøkte å undertrykke latteren. Selv lå jeg omgitt av kratt og skitt mens jeg fortsatt holdt krampeaktig fast i sykkelstyret og gråtende hulket: "Du slapp, du!" Dette har hun selvsagt aldri glemt, og historien har blitt gjenfortalt til hennes store forlystelse til det kjedsommelige.

Jeg tror min oppfattelsesevne av "snill" i denne sammenhengen best kan sammenlignes med Stockholmsyndromet.

Selvstendig ble jeg først da hun som 16-åring dro til Statene et år som utvekslingsstudent. Inntil da hadde jeg ikke fått lov til å utvikle meg til å bli et selvstendig individ. Påfølgende dialog er et godt eksempel på hvordan det kunne foregå, dersom hun og jeg gikk tur og støtte på en fremmen som vi kom i snakk med (hvilket gikk an tidlig på 70-tallet UTEN å bli antastet, kidnappet eller drept):
Fremmed: "Hei. Hva heter du, da?"
Søs: "Monitgul"
Fremmed: "Og du, da? Hva heter du?" (henvendt til meg)
Søs: "Hun heter Sheebabe"
Spør du meg, er det et mirakel at jeg i det hele tatt lærte meg hvordan navnet mitt uttales før skolestart det året jeg fylte 7.

Vi sloss aldri. HUN banket MEG. Jeg har alltid hatt spedere kroppsbygning og mindre muskelmasse, derfor var jeg fysisk underlegen. Dette gjaldt fram til jeg rundet et kvart århundre. Interne stridigheter kulminerte en dag med at hun plantet neven midt mellom øynene mine. Istedenfor å løpe gråtende avgårde og sladre til mor, slik jeg gjorde i barndommen, eksploderte jeg, og det hele endte med slosskamp på tørre nevene. Å si at noen vant, ville være feil. Jeg nøyer meg med å kalle det tiebreak, hvor ømme kroppsdeler og oppsamling av hårtufser i ettertid vitner om en heftig seanse.
Sett bort fra det pinlige i å innrømme at man sloss som drittunger i en alder av 25, så kom det faktisk noe godt ut av det for min del; aldri siden har hun truet med å legge hånd på meg, og hadde hun gjort det så er jeg ikke lenger redd for å ta igjen. Skrekk-respekt-veldet er over, kan man si - og maktskåla veiet ikke lenger tyngst i hennes favør.

I fjor påske fikk vi det plutselig for oss at vi skulle feriere sammen. Det vil si; hun ba meg med på en 5-dagers fjelltur med overnatting hos ei fastboende venninne. Jeg er til dags dato overbevist om at invitasjonen ikke hadde kommet dersom hun var innehaver av egen bil som meg, men det var greit. Vi snakket tross alt om gratis overnatting og selskap på turen.

Den 4. ferierende var hennes ungdomsvenninne, som antagelig gruet for å måtte overvære våre heftige diskusjoner og krangler uten mulighet til å unnslippe det hele. Slik gikk det ikke.

Turen ble en udelt suksess, vi koste oss som små unger i slalombakken, drakk vin og hadde diskusjoner som siviliserte voksne på kvelden og spiste oss mette på mat laget i hyggelig fellesskap som venninner..! Uenighetene vedrørende diverse temaer var selvsagt tilstedeværende, men framfor å heve stemmen og "gå i synet" på hverandre, kunne vi plutselig bli enige om at vi var uenige.

Etter fem meget hyggelige dager tror jeg vi begge var i sjokk. Hva skjedde? Hvor ble irritasjonen, spydighetene, mistenksomheten og kranglingen av? Var det SLIK det altså kunne være; å ha en søster man også var venninne med..? Så skulle det altså gå 30 år etter en humpete tur med rennafart ned i bushen på en gammel, rusten barnesykkel før jeg innså at jeg er glad i søsteren min - og kunne glede meg over å tilbringe tid sammen - uten å måtte se meg over skulderen for å finne ut hva som venter rundt neste sving.

Lakenskrekk

Selv om klokken nederst til høyre i 19-tommeren ubønnhørlig forteller meg at torsdagen er mer enn fire og en halv time gammel, penser ikke tankene innom muligheten til å gi kroppen avslapning - eller som folk flest ville ordlagt seg; få sårt tiltrengt søvn.

Etter en lang dag hvor jeg har vært utøvende mor (til mine barns store glede, sorg, forskrekkelse og forundring) fått unna kjipe, men nødvendige plikter - hvilket i mine øyne er benevnelsen på alle gjøremål som inkluderer såpe og vann, rydding, bretting eller stryking - og attpåtil arbeidet utenfor heimen, burde jeg være trøtt.

Men her sitter jeg altså; så langt unna drømmeland det er mulig å komme selv om jeg strengt tatt burde ha entret king size'n for et kvart dusin timer siden.

Hvorfor?

Hvorfor er det slik at jeg kvikner til i det viseren bikker over fra midnatt og inn i det som sekundet tidligere definerte som morgendagen? Hvorfor ramler jeg ikke sammen av søvnmangel - når jeg har gjennomgått et maraton av lignende netter?

Er det en tilstand? Et talent? En kronisk søvnvegring - med det medisinske navnet vili kes o ve? Er mitt legeme - for ikke å snakke om hodet - satt sammen på en slik finurlig måte at den takler voldsomt underskudd av slik art - og fortsatt er i stand til å fungere optimalt?

Eller... er løsningen så enkel at det er så lite aktivitet på gang under topplokket at jeg ikke har behov for de obligatoriske 6-8 timer "shut down" per døgn for å kunne restarte uten problemer neste dag?

Dette reiser et nytt spørsmål, som faktisk gir alvorlig grunn til bekymring:

Det er en kjennsgjerning at folk flest scorer mellom 90-110 poeng på en IQ-test. Disse menneskene har behov for å hvile øyet 6-8 timer i døgnet (skjønnhetssøvn, du vet; for å glatte ut bekymringsrynkene som oppstår når hjernen fungerer optimalt).

Altså: Et snitt på 7 timers søvn per natt = IQ på rundt 100 poeng.

Her begynner jeg å slite litt...

Jeg skal ikke skryte på meg at matematikk er min sterkeste side (nøvendigvis, må jeg nesten si, med konklusjonen i tankene), men ved å se overstående resultat i sammenheng med MINE vaner under dynen, har jeg kommet fram til at 3,5 time med lukkede øyne per døgn er minimumsbehovet for å kunne fungere. Både hjemme og på jobb.

Jeg lar det være opp til den enkelte (normalsovende, sådan) å regne seg fram til resultatet... og tanken på hvordan hjemmet mitt ser ut, og arbeidet utenfor utføres.

Dette er nedslående nyheter for ei som ble hoppende glad da hun scoret 135 poeng sist hun gjennomførte en IQ-test (at den ble foretatt via et mindre seriøst nettsted burde være irrelevant) - og inntil denne blogg ble påbegynt faktisk trodde hun var forholdsvis oppegående, smart og en ørliten tanke glup.

Trøsten får være at det i det minste gjør meg kvalifisert til å åpne og lukke en dør. I så måte er jeg tydeligvis ikke dummere enn at jeg skjønner at det smarteste jeg kan gjøre nå, er å åpne soveromsdøren, brette dobbeldyna til side, krype under den og få meg litt søvn!

Og slik går nettene...