Med tanke på de prøvelser jeg nå gjennomgår burde jeg selvsagt ha tenkt lenger enn nesetippen (ikke helt dekkende metafor, men) den dagen i januar for 15 år siden da lysten tok overhånd og vi lot fornuften fare. Dumdristige lot vi det "stå til" og satset på at svingen ikke var for rask til å hoppe av i. Nå er det naturlig nok for lengst sent å angre - og det gjør jeg selvfølgelig heller ikke. Eller..?
Denne dagen har jeg visst om i 15 år. Like herlig kommer den som "julekvelden på kjerringa" - og jeg føler at døgnet er utstyrt med for få timer bare 2 dager unna den store begivenheten.
Konfirmasjonsforberedelser er pes. Fra ende til annen. Jeg trodde det ville hjelpe å gå inn i total "denial", men ettersom tiden gikk skjønte til og med jeg at dette ikke var noe som kom til å gjøre seg selv. Med en X som stadig lar påminnelser gå i glemmeboka visste jeg det kom til å bli en prøvelse for meg som anser ordet tålmodighet for å være et fremmedord og med innoverlunte hva temperament angår. Nå skal det i rettferdighetens navn sies at vedkommende har overrasket positivt i så måte - når han endelig kom på banen for et par uker siden.
Først og fremst skaffer man et lokale i god tid.
Ikke noe problem. X og hans frue hadde kontakter, må vite - og dette skaffet oss et flott lokale til en meget rimelig penge - om enn litt langt unna, men hva gjør vel det? Mine spede forsøk på å få han til å dobbeltsjekke bookingen falt ikke i god jord. "Slapp av, det ER i orden" var omkvedet - helt til de i slutten av mars ved en tilfeldighet fant ut at det slettes IKKE var det; ledelsen hadde dobbeltbooket og da var det visstnok en selvfølge at vi - som hadde fått det til spottpris via kjente - måtte gi slipp på reservasjonen!
Da tenners gnissel ikke er godt for annet enn fremtidige regninger fra tannlegen, var det best å la det være. Heldigvis var ikke de de eneste med kontakter. Etter å ha vært leder for fjorårets 17.mai-komitè på skolen til minstejenta har jeg en god tone med rektor og kjenner til at det befinner seg en festsal i bygningen. En telefon senere var utfordringen i boks; lokalet var ikke bare tilgjengelig; jeg fikk låne det gratis med full tilgang på personalrommets fasciliteter (les: ovn, oppvaskmaskin og kjøleskap)! At kjøkkenet befant seg i 3. etg og lokalene i 1. fikk så være. Med heis rett utenfor dørene kom den utfordringen enkelt til å la seg løse. Takhøy jubel ga kjærkommen anledning til å slippe skuldrene ned og konsentrere seg om å gå tilbake til full denial en stund til.
Det essensielle ved å invitere til konfirmasjonsseskap er selvsagt å sende ut invitasjoner.
Dèt lyset gikk opp for meg da kalenderen viste 1. april (Søøøøøren! Er det APRIL alt?!?) og da holder det selvsagt ikke med kjipe, masseproduserte kort a la gud-a-meg-dette-var-kjedelige-greier. Neida, her skal de selvsagt lages selv - med bilde av hovedpersonen. Intet mindre (til hennes fortvilelse). Så var dèt gjort.
Neste post på programmet er
- bordkort
- sanghefte
- servise
- bordpynt
- plassering av gjestene
- finne toastmaster og
- serveringshjelp
Å holde selskap hjemme eller i ukurante lokaler kan være en utfordring med tanke på servise, bestikk og glasstøy. Det er sjelden noen har 28 av alt. Hva gjør man??? Nevøen min går på kokk og stuart skolen i Sandefjord og fikk i oppdrag å høre med skolen hvorvidt vi kunne låne full pakke derfra, men dengang ei. Dette sluttet de med da det ble for mye surr, og den beskjeden fikk jeg for to dager siden. Jeg så nå for meg at jeg måtte kjøre hit-og-dit for å låne det nødvendige, og et festpyntet bord som ville ligne vindusutstillingen på et loppemarked (dersom de drev med dèt - hvilket jeg betviler). Så dukket det opp en engel fra det fjerne med beskjed om at jeg kunne låne fullt middagsservise fra den nyåpnede kafèen hvor hun jobber. Er det mulig å ha så mye flaks?
Sanghefter tar TID.
Lay-outen gikk raskere enn antatt etter å ha brukt en liten evighet på å få teksten på rim og syngbar uten at tungen slår krøll på seg under utførelsen. Storfornøyd med resultatet gikk jeg til innkjøp av silkebånd for å knyte herligheten sammen. Flere ganger underveis instruerte jeg X i å informere sin familie om at eventuelle sanger fra den kanten måtte være meg i hende i god tid, uten at noe skjedde. Sirlig hullet jeg en stor bunke ark, sorterte dem i rett rekkefølge og knyttet til sist bånd på 28 hefter - med dobbeltknute. DA dukket det opp en sang fra den kaneten. På'n igjen...
Nå ser det faktisk ut til at vi er i rute. Sånn nesten, om ikke annet, og jeg kan atter senke skuldrene vel vitende om at dagen vil bli minnerik og fin for mini-me. Gaven fra mor og minstemann er pakket inn, den lille har selv diktet sang til sin eldre søster, gjestene har takket ja til invitasjonene (som kom til slutt), servitørene har bekreftet at ingen flere føtter er skadet og jentenes kjoler henger pent... POKKER! Kjolen min!!! Jeg visste det var noe jeg hadde glemt.
Godt det er 2 dager igjen..!
