Nødløsning

Etter å ha mottatt en indirekte, men likevel klar oppfordring om å snu trenden med mangelfull publisering av nye betraktninger i bloggen min, tyr jeg til en nødløsning. Noe annet har jeg hverken tid eller ork til midt i eksamenskjøret som førsteårsstudent på privat høyskole.

Valget ble derfor dette eller ingenting, og siden ingenting er så LITE, er resultatet er å lese under. Innlegget er uredigert versjon av min besvarelse på fjorårets eksamen i "Markedsøkonomiens historie", et fag jeg ikke ville definert som favoritt i utgangspunktet, men som jeg kom godt ut av allikevel. Here goes:

Oppgave: Drøft følgende påstand med eksempler fra pensum og forelesninger: "Markedsøkonomiens fungerer alltid best med minst mulig statsinngrep."

"Markedsøkonomien fungerer alltid best med minst mulig statsinngrep". Dette er en påstand som er i Adam Smiths ånd. Smith's livsverk "Wealth of Nations" beskriver hvordan land kan bedre sin økomiske situasjon ved å la markedskreftene få tildels fritt spillerom. Grunnen til at jeg skriver "tildels" er fordi Smith anså staten som en egnet grunnlegger og drifter av instutisjoner og andre non-profit/underskuddsdrevne bedrifter og foretak.
Utover dette ville "den usynlige hånd" sørge for at markedsøkonomien var selvregulerende.
Et eksempel på selvregulering er tilbud og etterspørselssituasjonen i et marked. Ved nyskapninger vil innovatører tjene gode penger på å forsyne markedet dersom de har tildels (eller fullt ut) monopol på varen eller tjenesten de tilbyr. Prisen vil da være høy. Etterhvert vil andre tilbydere dukke opp med synonyme produkter eller substitutter som ligner originalen. Man opplever da at prisene tilpasser seg markedet og synker. Dermed går også den enkelte tilbyders profitt ned og godene fordeles på flere hold.
Smith mente ikke bare at "den usynlige hånd" styrte markedskreftene, men også at det var sunt med minst mulig innblanding av staten, eller "leissez affair" som det kalles.

Keynes teori går ut på at staten burde legge seg opp midler i gode år for å ha reserver dersom det oppstår kriser. Noen teorier påstår at disse krisene - eller konjuturene - går i faste intervaller, fra så lite som måneder til så lenge som 60 år. Den økonomiske krisen som oppsto i USA i 1929 skal ha vært et eksempel på hva som kan skje når alle konjukturene nådde bunnpunktet samtidig. Børskrakket fikk ønkonomien til å rase som et korthus. Når lønningene uteble, sank kjøpekraften og konkurser kom som perler på en snor.
Keynismen kom da inn i pengepolitikken, og førte til at staten fulgte Keynes teori, som går ut på å øke produksjonen i nedgangstider. Staten satte med andre ord folket i arbeid, blant annet ved storproduksjon av utstyr for det militære under den situasjonen som oppsto i Europa - hvor Hitler drev aktiv krigføring mot USAs allierte. En aktiv stat viste seg å være det som skulle til for å snu trenden og få vind i seilene i form av økonomisk vekst.
En annen ting slike nedgangstider som man da opplevde illustrere er Joseph Schumpeters teori om at kriser fører til vekst. Schumpeters påstand går ut på at et velfungerende økonomisk system er harmonisk og stabilt, men at det ikke fører til vekst. Tanken bak påstanden er at nedgangstider og kriser fungerer som en fremming av innovatører og nyskapere - som igjen resulterer i nye produksjonsmetoder og -former. Vi er med andre ord avhengig av at slike situasjoner oppstår for ikke å stå på stedet hvil, mente Schumpeter.

Et ytterpunkt til Adam Smiths usynlige hånd og leissez affair er Karl Marxs sosialistiske syn på økonomien. Urkommunismen mener at det ideelle er at arbeiderne eier produksjonsutstyret og at alle "yter etter evne, men får etter behov".
Marx mente dessuten at markedsøkonomien er selvdestruktiv. Et eksempel på denne tanken er at når man produserer for profittens skyld må man sette ned arbeidernes lønninger for å få størst mulig overskudd. Kjøpekraften vil dermed synke, føre til lavere omsetning og avslutningsvis konkurs for bedriften.
Marxs tanke kan derfor kortes ned til følgende: dersom staten eier og driver alt, og arbeiderne ER staten, vil arbeiderne eie produksjonsmidlene.

I nyere tid har vi flere eksempler på at utsagnet i oppgaveteksten ikke nødvendigvis medfører riktighet. Jeg tenker spesielt på den kategoriske påstanden med bruk av ordet "ALLTID". Som tidligere beskrevet gikk staten aktivt inn etter børskrakket i USA første halvdel av forrige århundre, men vi skal ikke måtte ut av landegrensene engang for å finne eksempler på "økonomisk uhjelp".
Bretton Woods-konferansen i 1944 samlet 44 land og hadde som mål å skape en stabil fredsøkonomi. Som et resultat av konferansen oppsto blant annet Verdensbanken, GATT og senere OEEC. Mer almenkjent er muligens Marshall-hjelpen, som besto av en $ 13 milliarder stor pott, hvorav NOK 3 milliarder ble øremerket Norge. Hovedmålet var økonomisk vekst og utvikling i etterkrigsårene.
Et rent nasjonalt eksempel er "Kleppepakkene" som blant annet innebar økonomisk støtte til industrien. I etterkrigsårene spilte staten en stor rolle i norsk økonomi, via reguleringer og skatte- og avgiftspolitikken. Spesielt gjaldt dette ved import utenfra. På den måten opplevde vi igjen et innslag av statlig proteksjonisme.

Startskuddet for dagens økonomiske politikk ble gjenopptatt av Ronald Reagan og Margareth Tathcher på 70-tallet. De reintroduserte den nyklassiske økonomien og ønsket økt privatisering. Her hjemme var det Kåre "nu går alt så meget bedre" Willoch som ledet an slikt tankesett. Vi har siden da opplevd oljekrisa (72) og boligkrakket (87) - begge hendelser hvor staten har måttet gå inn og påvirke situasjonen (eks: Husbankrenten ble satt drastisk ned etter krakket i 87).
Vi er inne i "den 3. industrielle revolusjon", som mange kaller IKT-inntoget. Globaliseringen er tiltagende med større og mer utbredt handel land imellom og mellom utenlandske aktører og privatpersoner. Internett spiller en stor og viktig rolle i den økonomiske hverdagen vår, og dette er et ekspanderende og uoversiktlig marked staten sliter med å regulere. Kanskje er nettopp denne utviklingen det avgjørende skritt mot tildels total frihandel med minimal mulighet for staten å gripe inn?

Hva som er lønnsomt både med hensyn til profitt vekst og det medmenneskelige aspekt over tid er uvisst. Min personlige teori på hva som gagner alle parter best må bli en blanding av Marx, Keynes og Smiths teorier: La den usynlige hånd styre markedet - med minimal statlig påvirkning, men la staten ta seg av drifting av nødvendighetsvarer som vannverk og strømforsyninger, samt skolevesen og institusoner og ha planene klare og kapital tilgjengelig for å kunne gripe inn i krisetider.



Det holdt til en B...

Regn, regn og atter St. Hans

Ved kun 4 av et dusin muligheter på like mange år har resultert vært sol på det sentralen Østlandet St. Hans-aften. Dette kan ikke kalles gode odds. Allikevel håper vi hvert år at værgudene vil være med oss DENNE gangen og velsigne oss med opphold og varme nok til at vi kan la boblejakka ligge.

Vi skal på strandfest. Vennegjengens plan er å møtes for og grille, drikke, prate og le. Se på bålet og kanskje ta oss en svingom til levende musikk. Gummistøvler og sydvest var ikke en del av tankerekken da avgjørelsen ble tatt.

Godt man ikke er underbitt - for da vil drukningsfaren være overhengende.

God St. Hans, alle sammen!

PS:
Det BLE sool og deilig temperatur fra 18 og utover, så strandturen ble reddet, bålet tent og vennegjengen samlet. Musikken kunne vi derimot spart oss for... barnesanger til midnatt..?!?

*************Konfirmasjon*************

Med tanke på de prøvelser jeg nå gjennomgår burde jeg selvsagt ha tenkt lenger enn nesetippen (ikke helt dekkende metafor, men) den dagen i januar for 15 år siden da lysten tok overhånd og vi lot fornuften fare. Dumdristige lot vi det "stå til" og satset på at svingen ikke var for rask til å hoppe av i. Nå er det naturlig nok for lengst sent å angre - og det gjør jeg selvfølgelig heller ikke. Eller..?

Denne dagen har jeg visst om i 15 år. Like herlig kommer den som "julekvelden på kjerringa" - og jeg føler at døgnet er utstyrt med for få timer bare 2 dager unna den store begivenheten.

Konfirmasjonsforberedelser er pes. Fra ende til annen. Jeg trodde det ville hjelpe å gå inn i total "denial", men ettersom tiden gikk skjønte til og med jeg at dette ikke var noe som kom til å gjøre seg selv. Med en X som stadig lar påminnelser gå i glemmeboka visste jeg det kom til å bli en prøvelse for meg som anser ordet tålmodighet for å være et fremmedord og med innoverlunte hva temperament angår. Nå skal det i rettferdighetens navn sies at vedkommende har overrasket positivt i så måte - når han endelig kom på banen for et par uker siden.

Først og fremst skaffer man et lokale i god tid.
Ikke noe problem. X og hans frue hadde kontakter, må vite - og dette skaffet oss et flott lokale til en meget rimelig penge - om enn litt langt unna, men hva gjør vel det? Mine spede forsøk på å få han til å dobbeltsjekke bookingen falt ikke i god jord. "Slapp av, det ER i orden" var omkvedet - helt til de i slutten av mars ved en tilfeldighet fant ut at det slettes IKKE var det; ledelsen hadde dobbeltbooket og da var det visstnok en selvfølge at vi - som hadde fått det til spottpris via kjente - måtte gi slipp på reservasjonen!

Da tenners gnissel ikke er godt for annet enn fremtidige regninger fra tannlegen, var det best å la det være. Heldigvis var ikke de de eneste med kontakter. Etter å ha vært leder for fjorårets 17.mai-komitè på skolen til minstejenta har jeg en god tone med rektor og kjenner til at det befinner seg en festsal i bygningen. En telefon senere var utfordringen i boks; lokalet var ikke bare tilgjengelig; jeg fikk låne det gratis med full tilgang på personalrommets fasciliteter (les: ovn, oppvaskmaskin og kjøleskap)! At kjøkkenet befant seg i 3. etg og lokalene i 1. fikk så være. Med heis rett utenfor dørene kom den utfordringen enkelt til å la seg løse. Takhøy jubel ga kjærkommen anledning til å slippe skuldrene ned og konsentrere seg om å gå tilbake til full denial en stund til.

Det essensielle ved å invitere til konfirmasjonsseskap er selvsagt å sende ut invitasjoner.
Dèt lyset gikk opp for meg da kalenderen viste 1. april (Søøøøøren! Er det APRIL alt?!?) og da holder det selvsagt ikke med kjipe, masseproduserte kort a la gud-a-meg-dette-var-kjedelige-greier. Neida, her skal de selvsagt lages selv - med bilde av hovedpersonen. Intet mindre (til hennes fortvilelse). Så var dèt gjort.

Neste post på programmet er

• bordkort
• sanghefte
  
• servise
• bordpynt
• plassering av gjestene
• finne toastmaster og
• serveringshjelp
  

Heldigvis er jeg utstyrt med gode venner og velvillige bekjente, så etter å ha ytret ønske om slik hjelp i plenum under ukas Onsdagsklubb (ref: innlegg "Venner for livet") var den saken i boks. Snille mennesker som stilte opp uten annen utsikt til betaling enn en bedre middag i hverandres selskap hos meg i ettertid. Slikt er inspirerende og flott - men selvsagt kunne heller ikke dette gå i boks uten komplikasjoner; En uke før D-dagen mottok jeg en telefon fra den ene servitøren som kunne fortelle at hun skadet foten noen dager tidligere. Dette førte til at hun måtte avlyse. Sett bort fra at hun hadde min fulle sympati, merket jeg nå panikken spre seg; 30 mennesker kan bli litt i overkant for 2 servitører! Heldigvis svarte en god venninne sporenstreks ja ved første forespørsel om hjelp, og på toppen av det hele fikk jeg tilbud om hjelp fra mannen til en av de andre servitørene. Nå satt jeg plutselig med fire gode hjelpere på hånden. Snakk om luksus!

Å holde selskap hjemme eller i ukurante lokaler kan være en utfordring med tanke på servise, bestikk og glasstøy. Det er sjelden noen har 28 av alt. Hva gjør man??? Nevøen min går på kokk og stuart skolen i Sandefjord og fikk i oppdrag å høre med skolen hvorvidt vi kunne låne full pakke derfra, men dengang ei. Dette sluttet de med da det ble for mye surr, og den beskjeden fikk jeg for to dager siden. Jeg så nå for meg at jeg måtte kjøre hit-og-dit for å låne det nødvendige, og et festpyntet bord som ville ligne vindusutstillingen på et loppemarked (dersom de drev med dèt - hvilket jeg betviler). Så dukket det opp en engel fra det fjerne med beskjed om at jeg kunne låne fullt middagsservise fra den nyåpnede kafèen hvor hun jobber. Er det mulig å ha så mye flaks?

Sanghefter tar TID.
Lay-outen gikk raskere enn antatt etter å ha brukt en liten evighet på å få teksten på rim og syngbar uten at tungen slår krøll på seg under utførelsen. Storfornøyd med resultatet gikk jeg til innkjøp av silkebånd for å knyte herligheten sammen. Flere ganger underveis instruerte jeg X i å informere sin familie om at eventuelle sanger fra den kanten måtte være meg i hende i god tid, uten at noe skjedde. Sirlig hullet jeg en stor bunke ark, sorterte dem i rett rekkefølge og knyttet til sist bånd på 28 hefter - med dobbeltknute. DA dukket det opp en sang fra den kaneten. På'n igjen...

Nå ser det faktisk ut til at vi er i rute. Sånn nesten, om ikke annet, og jeg kan atter senke skuldrene vel vitende om at dagen vil bli minnerik og fin for mini-me. Gaven fra mor og minstemann er pakket inn, den lille har selv diktet sang til sin eldre søster, gjestene har takket ja til invitasjonene (som kom til slutt), servitørene har bekreftet at ingen flere føtter er skadet og jentenes kjoler henger pent... POKKER! Kjolen min!!! Jeg visste det var noe jeg hadde glemt.

Godt det er 2 dager igjen..!

Selvangivelsen

Vårens vakreste eventyr... eller???

Et sikkert tegn på at vi er inne i et nytt år er når den forhåndsutfylte selvangivelsen dumper ned i postkassa. Det er forventet at vi skal sjekke personlopplysningene, endre, stryke og tilføye manglende poster. I GOD TRO, som det heter. Som den gode samfunnsborger jeg tross alt er, bestemmer jeg meg for å utføre min plikt i god tid innen fristens utløp, 30. april.

Den midlertidige utregningen viser at jeg er blant de heldige som får igjen penger på skatten. Oppfatningen "mannen i gata" har av at det skal føles som å vinne i Lotto har jeg aldri helt forstått. Jeg mener; har man betalt for lite eller for mye skatt foregående år er oppgjøret kun et resultat av dette. Det dreier seg ikke om tilfeldigheter, slik noen gir uttrykk av i vill gledesrus eller dyp frustrasjon. For å få regnestykket til å gå opp må man nødvendigvis betale restbeløpet eller få igjen oversytende. Enkelt og greit, og med et snev av innsikt i sin egen, personlige økonomi burde altså ikke dette komme som noen (altfor) stor bombe.

Med friskt mot starter jeg gjennomgåelsen av postene. Det viser seg at lønna, renteinntekter, og- utgifter stemmer, minstefradraget er trukket fra... da ser jeg det: for n'te året på rad har ligningskontoret unnlatt å sette opp særfradraget som jeg en gang for alle har levert dokumentasjon på at jeg har krav på. Like sikkert som at det er flere regnværsdager i Bergen enn Sahara iløpet av ethvert gitt tidspunkt, er det at denne posten mirakuløst forsvinner hvert år og må føres opp manuelt. Ingen big deal i utgangspunktet, men når man vet det oftest ender med manuell behandling av ligningen og dertil forskyvelse av utbetalingen fra juni til senhøsten, så er det kjedelig.

Etter en stund velger jeg å legge irritasjonen bak meg og jobbe meg videre nedover dokumentet. Boligens ligningsverdi stemmer, såvidt jeg kan se. Den er i allefall satt til et beløp som er mer enn hyggelig sammenlignet med boligens reelle salgsverdi, så jeg lar klokelig være å endre noe i det feltet. (I god tro, var det ikke så???) Da ser jeg det utrolige: bilen jeg gikk til innkjøp av tidlig på året er verdisatt til 20 lapper mer enn jeg betalte for den i januar samme året! Frem med pennen, stryker beløpet og tilfører reelle tall. I god tro på at det er noe som heter verditap. Nemlig.

Dette begynner å se riktig bra ut, og jeg er storfornøyd med meg selv. Kommer på at jeg har hatt mye lenger avstand til arbeidsplassen enn jeg hadde året før, regner på det og finner til min glede ut at jeg har enda et beløp å tilføye fradragssiden. Glimrende!

Det tok meg en halv time å utføre kunststykket som betalte seg med 4000,- ekstra tilbake på skatten. Om jeg får det til sommeren da jeg trenger det, eller på høsten når jeg garantert er seriøst blakk vet jeg ennå ikke. DET blir en overraskelse. Nesten som å vinne i Lotto.

Venner for livet

Jeg trodde data og internett var forbeholdt tynne, bleke unge menn med antydning til cola-mage, nerdebriller, kondis som en 100-åring og kvisete hud.

Det var en tid da jeg klarte meg uten data'n. En tid hvor jeg tilbrakte fritiden foran TV'en dersom jeg ikke hadde annet fornuftig å ta meg til - eller bare ønsket å "sløve'n". Så fikk jeg det for meg at jeg på død og liv skulle ha stasjonær PC; Duret inn på Elkjøp og spurte så mange spørsmål at selgeren burde fått særtillegg på lønna bare for å ha holdt ut med meg. Vel hjemme logget meg på nettet første gang og startet prosessen med å lære meg gangen- og sjargongen i den virtuelle verden.

Jeg surfet innom chattekanaler på Hawaii, IRC og mIRC (noe sier meg at de befinner seg i samme gate, men slikt vet jeg ennå lite om). Pratet litt med kreti og pleti, før jeg fant ut at dette ikke var noe for meg.

I mange år brukte jeg internett ene og alene til å betale regninger, sende og motta mail, lese nettaviser og en sjelden gang ta en prat med IRL-venner på MSN. Det skjedde via analog linje - selvsagt. Jeg tviholdt på retten til å være gammeldags og nektet å innrømme at jeg nesten sovnet den tiden det tok å laste en ny side og dens innhold. Da nett-tilbyderne begynte å harselere med oss analog-tilhengere og ta i bruk hersketeknikk i reklamene sine (du husker kanskje mannen som ble invadert av fotograferende turister i egen stue, mens guiden forklarte at han var som oldtidsminne å regne siden han surfet slik de gjorde i "gamle dager" via telefonlinjen?) ble jeg bare enda mer bestemt på å holde fast ved gode (?) vaner.

Jeg skal bryte sammen og tilstå: da jeg byttet bopel for et par år tilbake bestilte jeg faktisk ADSL... kommers'en og lysten til å bruke tiden til annet enn å vente ble for stor. Det aller verste er at jeg er storfornøyd med ervervelsen og ikke kan skjønne at jeg holdt ut med analog linje tidligere. Technology got the better of me..!

Så ble jeg introdusert til Dagbladets nettsamfunn Blink via en god venn som var totalt bitt av basillen. Da min erfaring fra nettet var som beskrevet over, så jeg ikke helt poenget, men lot meg overtale - mest for at vedkommende skulle holde fred.

Det ble starten på en epoke i livet mitt hvor jeg måttet revurdere mine holdninger vedrørende hva slags mennesker som befinner seg på nettet. Via Blink kom jeg i kontakt med artige, morsomme, rare, snodige, hyggelige, høflige, vulgære, idiotiske, unge, gamle mennesker. Alle hadde de en historie å fortelle og et genuint ønske om å utvide kontaktnettet sitt, enten i form av venner, kjæreste eller diskusjonspartner. Mangfoldet var enormt og kontakten man fikk unik.

Som et resultat av at flere av oss hadde jevnlig kontakt og oppdaget at vi "kjente noen som kjente deg" startet et par ildsjeler en gruppe kalt Onsdagsklubben. Ideen gikk ut på at man skulle ha et sted å møtes også utenfor den virtuelle verden, eller IRL (in real life) som det heter på nettspråket. Location med stor nok plass og tilgang til mat og drikke ble funnet og de som ønsket det møtte opp når det passet seg slik. Noen kom hver uke, andre et par ganger i måneden, noen sjeldnere.

Til og begynne med besto gruppen av en fast gjeng, men det hele dabbet etterhvert av og led en midlertidig død før noen reaktiverte konseptet ca et år senere. Siden da har det tatt av. P.t teller gruppen 35 medlemmer, men dersom man har 3 måneders inaktivitet mister man medlemsskapet og må møte opp en klubbkveld før man igjen kan søke seg inn.

Det er flere positive og sosiale ringvirkninger i kjølvannet av Onsdagsklubbens eksistens, eller OK som vi velger å kalle det. Som et resultat av at flere av oss begynte å finne på ting også utover klubbkveldene og ønsket utvidet samvær ble det bestemt å holde en fest hvor også andre blinkere ble invitert. Et av byens tidligere utesteder ble kontaktet og avtaler inngått. Dette viste seg å bli en suksess som samlet et par hundre festglade mennesker, og til helgen braker det løs igjen, med den sjette halvårssamlingen i sitt slag. Det er Harbour Cafè som stiller lokalene til disposisjon, hvilket de også gjør med hele 3. etg hver onsdag for oss OK'ere. Denne gangen har arrangørene for første gang invitert innbyggerne av VGs nettsamfunn Nettby, og antall påmeldte oversteg 400 personer for flere uker siden. Om vi ender opp med så stort antall mennesker innenfor dørene gjenstår å se. Uansett ligger det an til å bli formidabelt oppmøte og god stemning!

I går gikk siste klubbkveld før det er på tide med @Tønsbergparty nr 6@ av stabelen. Rundt 25 mennesker fant veien til 3. etg og alle hjalp til med å klippe og laminere name-tag'ene som deles ut i døren ved ankomst på lørdag, mens latteren runget i veggene og stemningen som vanlig var upåklagelig. Et reporterteam fra TV-Vestfold var på besøk og laget et innslag om oss som skal brukes i en ny programserie kalt "Worl Wide Vestfold" (WWF). På den måten får vi litt profilering, Harbour Cafè gratis reklame og selskapssyke nettbrukere i nærmiljøet et hint om vår eksistens. Forhåpentligvis vil det fortsatt være mulig å finne plass rundt bordet også etter at innslaget vises i nær framtid.

Sosial som jeg er ville jeg selvsagt ikke sittet med hendene i fanget, venneløs og ensom selv om hverken internett, Blink eller OK eksisterte. Jeg ville gått aktivt ut og søkt venner på andre arenaer, som arbeidsplassen, gjennom kjente, i klubber og på utesteder. Det jeg vil fram til er kvaliteten på kontakten man kan oppnå med noen via nettet. Man mister muligheten til å kvalitetssjekke vedkommende, men får derimot sjansen til å bli kjent inngående og svært personlig. Dessuten kan man være så heldig at kontakten blir mer enn bare vennskapelig, slik jeg selv har opplevd.

Konklusjonen etter snart 3 år som "blinker" er at jeg ved å opprette profil på et nettsamfunn har fått noe som gjør det verdt å bli oppfattet som nettnerd av omgivelsene; venner for livet!

Macrobilder

Her er noen eksempler på hva jeg har kommet over i egen hage. Har man øynene med seg er det utrolig hva som dukker opp... Makrofotografering har blitt en artig og inspirerende hobby.

Hva passer vel bedre i disse Valentintider enn dette bildet, hvor kjærlighetsakten til to langbente riser fører til at føttene danner et hjerte..!

...eller synet av to bier som deler godene fra samme blomst?

Løvetann fra hagen i sommer. Jeg skulle klippe plenen, men endte opp på alle fire med digitalkameraet istedenfor. Ikke så rart, kanskje - med slike motiv på alle hold? Se på fargen og detaljene - så flott!

Her er en liten kar som spaserte inn på kontoret mitt en sen kveld.
Han kom dørveien, men endte sitt liv i et kjøkkenglass.




Alle bildene er tatt av Sheebabe og kan ikke kopieres eller publiseres uten tillatelse.

20 år down under

13. februar 1991: Jeg befant meg sammen med mine to beste venninner på vei fra en campingplass langs Pacific highway - en av Australias hovedveier som følger østkysten fra Sydney i New South Wales til Queensland - nærmere bestemt byen Brisbane.

Det er godt mulig at det er i Brisbane den faktisk starter, men for oss var dèt uvesentlig, der vi putret nordover i nyervervet bil. Å kalle den en bil er nærmest en fornærmelse mot bilbransjen. Den så vel å merke ut som en, den blå stasjonsvogna av merket Ford, men sett bort fra at den var i stand til å svinge både til høyre og venstre, rygge og bremse, var det ikke mye annet som minnet om noe på 4 hjul man frivillig burde la seg transportere i - dersom man ønsker å overleve turen.

Dagen før var vi lykkelig uvitende om hva som ventet, der vi dundret avgårde i full fart i nedoverbakkene - og sneglet oss oppover dersom det var mer enn 1 % stigning, mens alle tre sang av full hals. Å kjøre over 500 mil i en stereoløs, bråkete kasse gjør noe med deg. Etter at top-twenty sangene vi pleide å høre på Sydneys lokale radiostasjon - "2day FM" - var sunget diverse ganger (stort sett etter na-na-na-metoden, foruten ett og annet refreng), var reportoaret nå utvidet og inneholdt alt fra kanonversjonen av "Jeg gikk en tur i skogen", "Alle fugler" tostemt, "Bæ, bæ, lille lam" og "Sussebass". Vi kunne ikke ha prestert bedre om vi så var hinsides fulle i en Japansk karaokebar.

Natten var blitt tilbrakt i en innretning som gikk under benevnelsen "on site tent". Dette er en lavvo-formet sak bestående av blå presenning som ligger løst utover en opphøyd hvit plastplatting full av jordslag. Beskyttelse mot det lokale (og ikke nødvendigvis ufarlige) dyrelivet fikk vi når teltduken lå inntil underlaget, hvilket kun skjedde når det var vindstille. Det blåste den natten.

Grunnen til vårt ufrivillige opphold i nevnte fasilitet, var at den delen av Pacific Highway vi var nødt til å passere for å komme videre, lå under vann grunnet flom. Målet for turen var Airlie Beach, men vi fikk underveis med oss inntrykk fra steder som Mackay, Surfers Paradise, Hervey Bay, Great Barrier Reefs og ikke minst Fraser Island. Det er derimot andre historier.
Nå satt vi altså og pakket ned sakene våre etter en i hovedsak søvnløs natt. I tomanns-teltet ved siden av oss befant det seg et australsk par. De hadde nettopp småkranglet, da den feminine av dem irriterte seg over hans engasjement i vårt nattlige, høyst ufrivillige, jakteventyr etter padder i enhver krok, og kakkerlakker som ramlet ned fra taket og på hodene våre mens vi tappert forsøkte å sove. Han hadde humret mang en gang over våre hylhøye hvin, mens alt samboeren hans ønsket var å få seg litt søvn. Hun surnet stadig mer utover natten, og hadde nå tydeligvis fått nok av både han, oss og fallende kryp.
Midt på natten, i et tappert forsøk på å oppnå fred for alt som ramlet ned fra "oven", hadde vi dratt teltets to køyesenger (!) inn mot midten, og la oss alle i den nederste køya, som da fungerte som dobbeltseng for tre. Jeg karet til meg midterste plass, mektig fornøyd over å på den måten ha sikret meg på alle kanter mot uønskede gjester i bingen.

Da vi forlot campingplassen, uten egentlig å vite hvor vi skulle gjøre av oss neste natt, grunnet en stadig tilstedeværende masse vann som satt et effektivt midlertidig punktum for eventyrets fortsettelse "up north", reiste vi til en pub vi hadde stoppet ved dagen før. Den befant seg bare noen hundre meter unna "point of return", og reklamerte med "room to let" på et slitent treskilt som hang og dinglet dovent i vinden til venstre for inngangspartiet. 24-timer tidligere befant vi oss i samme pub og forhørte oss om nevnte rom, bare for å få beskjed om at det (ja, her snakker vi entall) selvsagt var opptatt - grunnet flommen - av andre "back packers". Den beskjeden var også årsaken til at vi i det hele tatt hadde havnet i helvetes forgård - eller stedets campingplass - som de fastboende så optimistisk valgte å kalle det. Nå bestemte vi oss for å spørre innehaverne om de kunne tipse oss om andre overnattingsmuligheter i nærheten, vel å merke uten å måtte risikere fallende krapyl fra taket, padder på fellestoalettet og pytonslanger i innkjørselen.

Vi svingte inn foran puben: et ènetasjes hvitt trehus, med overbygget terrasse rundt det hele. Dette ga litt velkommen skygge til lokale bønder og tilfeldig passerende som nå satt på rekke og rad og nøt kald boksdrikke. Alle hadde boksen sin pakket omstendig inn i isoporkjølere for ikke å tape kampen mot varmen som konstant truet med å gjøre den lunken raskere enn nødvendig.
Jeg tror vi må ha gitt et slitent og fortapt inntrykk alle tre, for da vi entret pub'en for andre gang iløpet av et døgn, ble vi møtt med en flom av sympati og et enestående tilbud om å ta i bruk eiernes campingvogn over natta. Den befant seg i bakgården. Til vår overraskelse ville de ikke høre snakk om betaling. Dette var en gest vi overveldet takket ja til. Forklaringen på gjestfriheten fikk vi over en øl senere på kvelden: da deres egen datter hadde vært i England året før opplevde hun stor gjestfrihet fra omgivelsene. Dette ble hennes foreldre så imponert over å høre at de bestemte seg for at de ved å hjelpe oss betalte tilbake noe av det de betraktet som universell gjeld. At vi - en gjeng totalt fremmede norske jenter på tur i det store utland - skulle få nyte godt av dette, var mer enn vi hadde kunnet drømme om.

Klær og toalettsaker ble båret fra bilen og inn i campingvognen - en sliten sak av gud-vet-hvilen-årgang, men ikke før vertinnen hadde skiftet sengetøy, tørket støv og luftet. Snakk om..! Målløse lot vi oss bli "pampered", og nøt følesen av en voksen kvinnes omsorg. Utover kvelden var planen å få i oss en bit mat før vi pyntet oss og okkuperte baren for å leske tørre, øltørste struper for deretter å "gjøre byen" - hvis det fantes en i nærheten, vel å merke. Akkurat dèt så ikke lyst ut.

Jeg kviet meg litt til neste dag. Det var min 20. fødselsdag, hvilket ville blitt feiret med brask og bram dersom jeg befant meg i gamlelandet. I Australia er ikke 20-års dager noen begivenhet verdt å skrive hjem om. Du må runde 21 for å være kilde til markering og stor ståhei. Jeg ga nok uttrykk for at dette plaget meg overfor mine venninner, men sutringa ble raskt glemt der vi sto rundt biljardbordet og brynet oss på lokale "hunks" (les: svette og hårete feite farmere i møkkete singlet og shorts) mens "King of the road" spilte på lag med oss fra video-jukeboxen som hang oppunder taket i det ene hjørnet av lokalet.
Utover kvelden dro vi til nærmeste tettsted, etter direksjoner fra lokalbefolkningen, og fant mot alle odds et sted hvor de spilte dansemusikk og serverte alkohol, samt hadde klientell på tilnærmet samme alder som oss selv. Det minte mest om et grendehus eller vel-lokale slik de man gjerne finner i grisgrente strøk, men da alternativene var ikke-eksisterende, tok vi til takke med det tilfeldighetene hadde å by oss og lot oss rive med av musikken - stadig mer ivrigere etterhvert som den ene alkoholenheten etter den andre ble konsumert.
Det ble ikke sent før vi tok kvelden og hanglet tilbake til campingvognen hvor vi alle stupte i seng, da vi fortsatt var i søvnunderskudd etter nattens eskapader i "on site tent'et". Jeg kan med hånden på hjertet påstå at den natten er den beste jeg noensinne har tilbrakt i en campingvogn.

Dagen derpå våknet vi sent. Uthvilt og fornøyd kunne jeg merke at mine venninner også så lysere på livet nå da vi hadde sovet ut og hadde fått forsikringer om at vi gjerne kunne bruke vognen den påfølgende natten også. Jeg la undrende merke til at de sendte hverandre megetsigende blikk, men regnet med at de hadde noe i gjære med tanke på hvilken dag det var, så jeg dvelet ikke mer ved det. Dagens første måltid ble konsumert i puben. Engelsk frokost bestående av egg, bacon og FETT. Det gled ned i varmen...

På dagtid lekte vi turister. Besøkte The Olsen Caverns (senere omøpt til Capricorn caves), som består av en serie flotte underjordiske huler oppdaget av nordmannen John Olsen, med flaggermus som eneste fastboende. Vi hev oss på en guidet tur hvor vi vandret på et underlag bestående av de bevingedes etterlatenskaper i trolsk stemning. En høyst interessant og annerledes opplevelse.
Ettermiddagen planla vi å tilbringe i puben, med mer biljardspilling, og kanskje et og annet slag dart. Etter en høyst nødvendig oppfreshing av fasaden etter en lang og svett dag i heten, entret vi baren i godt humør, og stilte oss opp ved disken for å få servering. Plutselig gikk lyset..! Før vi fikk summet oss, eller oppfattet hva som skjedde, åpnet noen en dør bakers i lokalet. I bekmørke - omringet av øredøvende stillhet - ble stedets eier synlig i skinnet av 20 små stearinlys som pyntet opp en flott bløtkake hun bar i armene. Som på signal stemte de tilstedeværende i "Happy birthday to you" - i diverse toneleier - mens kaken ble plassert foran meg på bardisken. Å si at jeg fikk hakeslepp dekker ikke det himmelfalne uttrykket jeg må ha hatt i ansiktet. Klemming og latter... forundring og en gledeståre nedover kinnet mitt... snakk om å bli tatt på senga!

Slik har det seg altså at jeg på 20-års dagen min sto på den andre siden av kloden og mottok hyllest fra vilt fremmede mennesker og mine to aller beste venninner. Det som topper opplevelsen må være at det hele ikke var iscenesatt av mine to allierte, men at de senere fortalte om en prat de hadde uten meg tilstede i baren dagen før. De diskuterte at jeg virket smådeppa over å befinne meg i ingenmannsland på en slik dag, og at de ville forsøke å muntre meg opp. Pubvertinna overhørte samtalen og dro tidlig neste morgen til nærmeste tettsted, bestilte kaken, kjørte den tilbake uten at noen av oss la merke til det, og allierte seg med venninnene mine og senere også stamgjestene...

Kvelden ble minnerik. Avslutningsvis tok vi et slag dart etter invitasjon fra "kara gutta boys" (de med svette singleter...), selv om vi knapt visste bak og fram på en dartpil; vi måtte vi jo ta utfordringen! Vi kunne ikke fri oss fra å stusse litt ettehvert som spillet nærmet seg slutten over at nivået virket særdeles høyt. Forklaringen fikk vi avslutningsvis da de ga oss hakeslipp ved å innrømme at våre motspillere var kretsmestere i spillet!

Det hører med til historien at vi plantet godt med tips i campingvogna, som takk for flotte minner og god hjelp. Det ble lagt litt bortgjemt i en skuff slik at vertskapet først ville finne det når vi var reist.

Gjorde de det ikke, så ligger det en neve dollar der ennå...